Jeg har alltid vært redd for konfrontasjoner. Jeg skyr det som pesten, det er ytterst ubehagelig. Lengre samtaler om meg selv og mine prestasjoner, fyller meg med sterk indre uro. Jeg tror det har mye å gjøre med min innebygde perfeksjonisme. Jeg er konfliktssky og egenrådig. Ensomme rytter, det er meg! Jeg skal alltid greie ting på egen hånd, gjerne mer enn jeg kan takle. Jo mer jeg kan gape over, jo mer fornøyd blir jeg av å kunne triumfere av suksess. Jeg ber aldri om hjelp, ikke før jeg har dødsattest i hånda. Dette er og blir et tveegget sverd.

Så kommer den dagen hvor jeg dessverre innser at jeg ikke kan fullføre alt jeg har startet på, eller at jeg en gang lovte litt for mye. Og det har vært mange av de dagene, tro meg. Det er da jeg transformeres fra perfeksjonist til vaskeekte magiker. Jeg tar på meg den sorte kappe og blir alvorlig i ansiktet. Jeg liker å sammenligne meg selv med Voldemort i Harry Potter. Han er en målrettet karakter og vet absolutt hva han vil, men som til slutt, bare omslutter seg med masse blå røyk og forsvinner i løse luften når han feiler. Det kalles et klassisk forsvinningsnummer. Dere, vi har alle gjort det. Når verden blir ekkel, blir vi alle små strutser.

Det starter i det uskyldige, ute på bar med venninnene. Dere har gledet dere til denne kvelden i lang tid og du har selv vært gira siden forrige uke. Klokka er rundt 1 på natta og klubben er dampende het. Dette skal være drømmekvelden! Men, du innser at kroppen din og hodet ditt ikke henger med alle vinglassene og dansingen. Sakte men sikkert faller du inn i ”senga mi-transen”, du kjølner og blir sittende og furte over bardisken. Du kan ikke fortelle venninnene dine at du kaster inn håndkledet. Du vil alltid forbli en Judas. Du tar et forsvinningsnummer? Ja. Dagen derpå, sier du at du ikke husker noenting. Da overbeviser du om at tenna var i tapeten og alt ble som vi planla. Den beste kvelden evvah! Og du, forblir urørt.

Ja, det er enkelt og veldig behagelig dette, å bare trekke ut pluggen når du trenger en pause. La det bli mørkt og ikke svar når folk roper på deg. Man håper jo folk slutter å lete, og at de til slutt glemmer deg. Men det skjer jo desverre aldri. På ett eller annet tidspunkt må man bevege seg ute igjen og da lurer jo alle på hvor du har vært. Dobbel konfrontasjon er som å ta ei kule i panna. Etter mange opplevelser i blårøyken innser jeg at jeg ikke kan fortsette å gjemme meg. Jeg ender jo bare med dårlig samvittighet for alle andre og meg selv. Jeg har alltid den gnagende følelsen av at det var noe jeg ikke fikk gjort eller sagt.

Det er vel kun ren psykologi. Perfeksjonister som meg tar det veldig innover seg å ikke strekke til. Det å ta konfrontasjonen med verden, blir kanskje som å innrømme nederlag. Og det er jo det jeg streber så inderlig etter å unngå, hver dag. Jeg trenger en personlig revolusjon. En anti-perfeksjonisme! Ja til middelmådighet? Nei, overhodet ikke. Bare ja til å gape over akkurat nok til å kunne overleve, og ikke måtte risikere å føle mislykkethet. Det er greit å stille krav til seg selv, men jeg tror vi alle må være snillere på det området. Vi blir vår egen verste fiende, ved å forvente for mye av oss selv.

Hvordan overvinne perfeksjonismen?

Stina Ballerina